Munn- og Fotmalende Kunstneres Forlag AS er et forlag som selger produkter av originaler malt av kunstnere som av ulike grunner ikke kan bruke hendene, men holder penselen med munnen eller føttene. Dette er historien om vår grunnlegger Arnulf Erich Stegmann:

Arnulf Erich Stegmann ble født i 1912, like før første verdenskrig brøt ut. Erich Arnulf Stegmann. Bilde.Han skulle få en enorm betydning for en rekke mennesker over hele verden.

Bare to år gammel ble Arnulf Erich hardt rammet av polio. Da den verste sykdomsperioden var over, kunne det heldigvis fastslås at han ville overleve, men at han dessverre hadde mistet all førlighet i hender og armer.

Arnulf Erichs handikapp gjorde at han ikke var i stand til å gjøre den enkleste ting i hverdagen, som å stå opp av sengen på egen hånd, kle på seg eller leke som andre barn. Da han begynte på skolen skjønte han snart at han sto utenfor. Mens de andre barna lærte seg å skrive, måtte han pent sitte og se på. Helt til han en dag bet tak i en penn og møysommelig begynte å forme de samme bokstavene som de andre barna allerede behersket så godt…

Til å begynne med var tegnene både uleselige og stygge, men det tok ikke lang tid før de begynte å se noenlunde bra ut. Snart innså han at en myk pensel ville være bedre for ham. Da kom hans skjulte talenter til syne; Arnulf Erich var åpenbart kunstnerisk begavet!

Etter noen år ble han tatt opp som student ved en kunstskole og ble lærling hos en fremtredende kunstner. Han malte alt fra klassisk, nøyaktige akvareller til de sterkt ekspresjonistiske verkene som vi forbinder med hans kunst på hans eldre dager.

Under andre verdenskrig var Stegmann en aktiv motstander av nazismen. På grunn av sin politiske oppfatning og sitt arbeid satt han fengslet i 15 måneder. Dette var en voldsom påkjenning.

Ingen medlidenhet, takk!

Som vanlig blant kunstnere den gang, satt Arnulf Erich ofte utendørs for å male. Han var ikledd sin sedvanlige, enkle malerfrakk og fullstendig konsentrert om motiv og maling. En stor gruppe mennesker sto samlet rundt ham og en av tilskuerne kastet plutselig mynter opp i hatten han hadde lagt fra seg på bakken. Enda en person kastet i en mynt og minnene fra ungdommen kom tilbake. Én ting Stegmann ikke ønsket, var at folk skulle synes synd på ham.

Maleri av Stegmann - Red Cardinal. Bilde.”Jeg har måttet kjempe i mot folks medlidenhet i hele mitt liv!”, forklarte han, og siden den dagen malte han alltid i sin beste dress. Han ville at folk skulle beundre hans kunst og ikke tro at han var en slags gateartist.

Etterhvert som Stegmann nådde sine personlige mål, ønsket han å hjelpe andre funksjonshemmede med kunstneriske evner. Han forsto at det var mange som var langt mer handikappede enn ham selv og at noen brukte kunsten som sitt eneste uttrykksmiddel.

I 1957 dannet han derfor Munn- og Fotmalende Kunstneres Forening (VDMFK), som snart fikk internasjonale forgreninger. For å være nasjonalt og politisk uavhengig, ble foreningens hovedsete lagt til Vaduz i Liechtenstein.

Stegmann reiste ivrig rundt i verden og vervet så vel kunstnermedlemmer, som forleggere i ulike land til å forestå formidlingen av kunstnernes verk. (Klikk her for å se en reproduksjon av ett av hans mange malerier fra turer rundt om i verden, her Positano på Amalfikysten.)

Selv malte Arnulf Erich Stegmann helt frem til sin død i 1984 og arbeidet uendelig med sitt livsverk. Dette livsverket har fortsatt å vokse, slik at det i dag finnes funksjonshemmede kunstnere over hele verden som har oppnådd likeverd og økonomisk sikkerhet takket være én sterk mann og hans visjoner.

Les mer om vår grunnlegger i den flotte boken A.E.Stegmann: Life and Art of a Remarkable Artist, nå oversatt til norsk.